onsdag 29. juli 2015

Arnanipa på sykkel

Hørt så mye flott om Arnanipa (456 moh) at nå måtte turen prøves. Til tross for en sommer med mye ustabilt vær, fikk vi full klaff på testdagen. Turen stod til forventnigen. Eller, hadde egentlig ingen forventninger, bare håp om mye artig sykling. Det ble det!

Kaja som eg har syklet med en gang før, hadde fri. Vi la ut på nok en tur ingen av oss hadde syklet eller gått før.
Vi Kjørte via Nesttun til Arnatveit. Tok av til høyre ved Kiwi i Stølsveien og fulgte veien videre til vi hadde en større lekeplass/barnehage på venstre hånd. Parkerte langs veien på høyre hånd, rett ved innkjørsel til grusveien som fører til en parkeringsplass. Hvorfor ikke parkere på parkeringsplassen? Jo, fordi bakken opp til parkeringen var i ekstremt dårlig stand. Store groper og steiner som stikker opp. Min bil har lavt understell.
Noen tar toget til Arna og sykler opp Stølsveien i andre enden. Da får du stien på venstre side slik bildet under viser. Der står skiltet Reppardalen. Vi ble litt usikre. Hadde ventet å finne skilt med Arnanipa, men turbeskrivelsen i boka Stisykling i Norge, forklarer starten på stien i dette område. Så vi tok sjansen...


På grusveien etter parkeringsplassen, ved et infoskilt, går veien i 2 retninger. Ta høyre!
Synes det var litt dårlig med markering/skilting. Lurte flere ganger på om vi var på rett vei, men hadde lest vi skulle ta av til venstre ved tregrensa. Og det stemte. Etter ca 3km på en grusvei med noen bratte stigninger og gjennom noen grinder, kom vi til tregrensa. Her stod skilt til Arnanipa (Ådnanipa som kartet sier) til venstre over en trebro. Der i fra var noe klatring og bæring av sykkel. Tungt, men verdt det. Ikke lange biten med klatring, så kom utsikten og smilet fram. Alt slit opp blir glemt.



En del berg og høyfjellsfølelse. Vi Fulgte veien videre til venstre som førte oss til topppunktet og en fantastisk utsikt over Indre Arna og Arnavågen. Her tok vi en matpause og funderte på hvilken retning vi skulle sykle ned igjen. Virket usannsynlig med samme veien ned som opp. Da hadde eg i så fall blitt skuffet.





Vi fikk mye oppmerksomhet av voksne menn som muligens var litt misunnelig på oss og en smule imponert over 2 jenter/damer som skulle sykle ned igjen. Vi ante jo heller ikke hva vi hadde i vente. En titt på youtube video, så konkluderte vi med at turen ned igjen gikk i motsatt retning. Altså videre ned til høyre i fra den retningen vi kom ifra.


En liten fotostopp og nyte utsikten. Bildet over viser broen over til Osterøy.


Var ikke lange biten ned før vi skjønte at det ble en artig tur. Noen utfordrende kneiker, ga et kick med adrenalin. Meget artig tur. Gliset satt på hele veien ned. Bortsett fra når konsentrasjonsnivået var høyt.




Takk til Kaja som fikk fram den bratte følelsen. For her var en smule bratt. Her var god blanding av flyt og tekniske partier. Akkurat slik eg liker det. Fikk bryne oss på noen bratte kneiker. Var helt rått!


Kaja in action. Vi var veldig enige om at dette var den mest digg og kjekkeste turen vi har syklet til nå. I Bergen vel og merke.


Ble noen stopp underveis. Ofte gikk stien i 2 retninger. Vi valgte å holde høyre sti hele veien ned. Bortsett fra helt på slutten, da tok vi venstre. Der var nysådd i stien til høyre. Det må respekteres og taes hennsyn til.
Det ble og noen stopp for å ta inn hele herligheten. Kjenne på opplevelsen og hvor digg det var.
Turen endte ned i Åsheimsveien. Der ifra var det kort vei tilbake til bilen i Stølsveien.

Ca 5km opp og 5 km ned. Mye sykling. Hele turen kan sykles i ett. Det gjorde ikke vi. Første gangen og av og til ble det noen dårlige retningsvalg. Men neste gang...for her blir nok en neste gang. En tur som absolutt blir syklet mange ganger.
En fin bikeadventure-dag.


lørdag 31. januar 2015

Olahansen - min første topptur på ski

Endelig en topptur med nye ski. Siden vi gikk alene, var Olahans fjellet (Jølster) anbefalt. Lett å finne fram. Alltid spor å følge. Og det var det.
Kjørte til Dvergsdalen. Der var en liten parkeringslomme. Tråkket inn i bindingene og gikk i det opptråkka sporet.
Må bare nevne at det var ikke så enkelt å finne fram til startpunktet. Vi kom fra retning Førde, tok av til høyre rett før Jølstravatnet ved Vassenden og kjørte ca 14km og tok så av til høyre igjen, der det var skiltet Dvergsdalen. Fulgte veien videre opp et stykke og tok så andre avkjørsel til venstre. Der var ingen skilt. Kjører du litt for langt, ender du inn på et gårdsbruk. Det gjorde vi. Når vi kom inn på rett vei, kjørte vi et godt stykke uten særlig stigning innover. Ingen anelse om hvor vi skulle stoppe. Antok det var den eneste lille lommen med 5-6 biler parkert, og det var det. Fant skispor bak bilene og sett noen skifolk tråkke seg opp igjennom. Det måtte føre til Olahansen.
Noen venner hadde forklart veien, så det hjalp. Vi visste at skisporet delte seg noen hundre meter etter broen over elva. Der tok vi til høyre. Rett fram fører til Myklebuststøylen. En kan gå den veien og. En annen turbeskrivelse via støylen her.

Sporene vi fulgte endte beint opp. Ganske bratt. Fikk raskt utsikt bak oss. Bildet under viser Dvergsdalen og så vidt Jølstravatnet.


Spente på om sporene tar oss i riktig retning. Synes de hadde valgt litt vel bratt løsning...kremt. Genialt med randonee bindinger. Løfter opp noen helstøtter, så slipper føttene helt ned til skien igjen. Praktisk i bratta.


Nødvendige små pauser underveis. Var spent på hvor langt eg ville nå. Holdt derfor ganske rolig tempo. Ville nå lengst mulig og helst til topps.


Ronja fikk bli med. Kledd i supermanndrakten sin...hehe. Ikke spesielt glad i å få den på, men er til hennes eget beste. For å unngå store mengder snøballer i pelsen. I dag var snøen ganske hard så det ville ikke vært et problem.






Dette var gøy! Nærmer oss Olahansen. Tror vi.

Flott i fjellet, men dessverre ingen pudder i dag. Hardt underlag. Ingen problem med feller. Går som en drøm. Ned igjen kan bli spennende.

Tursjokolade gjør susen.



 

Jippi! 1162 m.o.h - Olahans fjellet også kaldt Olahansen. Emosjonelt øyeblikk. Dette har eg drømt om i mange år. Veien tilbake til en verdig og fungerende hverdag, har vært lang og smertefull. Lykkerus! Alt er mulig - det umulige tar bare litt lenger tid. Små delmål i rolig tempo har vært min vei. Fortsatt et stykke igjen. Godt fornøyd slik tilværelsen er nå. 


Høydeprofilen stemmer ikke helt. Gps signalet datt ut litt i starten. Var ganske bratt der vi gikk opp, men ikke 100% rett opp


Vi brukte 3t opp, inkludert pauser. De sprekeste går på ca. 2t. Turen ned igjen tok ca 1t. Vi tok det med ro ned igjen og. Hardt underlag, slitne bein og ukjent fjell. Måtte vente på Ronja for en gang skyld. Vanskelig å gå ned på skare. Tror hun og var sliten - gamle firbeinte dama vår. 

I dag må være min lykkedag...tabbet meg skikkelig på toppen. På tilbakeveien lot eg være å låse skoen fast i bindingen, siden underlaget var så isete på toppen. Plutselig sklir eg litt, kommer i ubalanse og faller ned på siden. Eg glemte å løfte opp bindingen framme. Ene skien faller av. Den sklir raskt nedover i motsatt retning av det vi skal. Arvid setter av gårde i full fart på skiene, etter skien min. Eg ser skrekksenariet - goodbye ski og Arvid utfor et stup...eg roper - NEEEEI! Heldigvis sakker han farten og stopper. Mirakuløst fikk skien en sprett i luften og lander stående i den til dels harde snøen, rett før stupet. Arvid får tak i skien min og eg puster lettet ut. At det går an! Skikkelig nybegynner-tabbe, men for en lettelse. ;))) Mulig å ha sånn flaks? Både ski og mann i god behold. Puh!

Nå skal eg ha en god hvilepause. I mens kan eg fundere på hvor neste tur skal gå. Gleder meg allerede.

Bildene er tatt med Canon G1x mark3. Helt greit kamera. Litt treig autofokus og litt for stort til å i lommen. Ellers bra kamera.